Hovedregelen om fri ferdsel
Selv om ordet allemannsrett ikke brukes i loven, så er begrepet et felles navn på de forskjellige ting vi alle har rett til å gjøre ute i naturen, uavhengig av hvem som eier stranda, svaberget, skogen eller gressbakken der vi ferdes. Retten til fri ferdsel er den mest kjente av allemannsrettene, men alle har også en viss rett til å raste, bade, sove i telt, fortøye båt samt plukke bær og sopp med mer.
Hovedregelen i friluftsloven § 2 sier at i utmark kan alle ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.
Det er lett å være enig i at vi skal ha en rett til fri ferdsel ute i naturen. Det er like lett å bli uenig når det er trangt om plassen, og man må trekke nøyaktige grenser for ferdselen forbi hytter, over gressplener, forbi sjøboder, båthus, naust og badeplasser nede ved sjøen.
Reglene om fri ferdsel i friluftsloven er uttrykk for et kompromiss mellom grunneiers og allmennhetens interesser. Eier vil gjerne bruke plassen mellom huset og sjøen selv, få være i fred og ikke trenge å tenke på at noen kommer travende eller legger seg til i sola. Andre ønsker å gå uforstyrret langs vannkanten. og slippe omveier rundt hytter og hus.
En del av kompromisset ligger i grensen mellom innmark og utmark, ettersom allmennhetens rett til fri ferdsel i all hovedsak gjelder i utmark, ikke i innmark. Grensen mellom inn- og utmark beskrives i friluftsloven § 1a, som blant annet sier:
Som innmark eller like med innmark reknes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite samt liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.
Regelen gir noen klare svar, men gjør også at man ofte må gjøre nærmere vurderinger før man kan si om noe er inn- eller utmark. Det gjelder ingen fast regel om at grensen går et visst antall meter fra husveggen. Regelen er konfliktstoff, og det finnes en rekke avgjørelser fra domstolene om spørsmålet, også fra Høyesterett.
Selv om man er i utmark er det ikke fritt frem for allmennheten. Den som benytter seg av allemannsretten må opptre hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet, noe som følger både av friluftsloven § 2 og § 11. Reglene om hvordan man må oppføre seg som turgåer er skjønnsmessige, og selv om de aller fleste finner et brukbart kompromiss i praksis, så blir det i en del tilfeller konflikt mellom grunneier og turgåere.
Konflikter om fri ferdsel
Det finnes minst like mange kilder til konflikt som konflikter, men i praksis oppstår konfliktene om ferdsel når en eiendom får ny eier. En ny eier vil ofte bruke eiendommen på en litt annen måte enn forgjengeren, og slik kan det lett oppstå konflikt med den bruken allmennheten har vent seg til på stedet. Ny eier kan også ha andre personlige preferanser om privatliv og hvor tett innpå andre kan komme før det blir et problem. Det hender også at et område som tidligere var lite i bruk blir populært, for eksempel fordi det har skjedd en tilrettelegging av en offentlig badeplass eller en brygge i nærheten som mange trekkes mot.
De fleste konfliktene om ferdsel løser seg i praksis ved at folk snakker sammen.
I tvilstilfeller kan kommunen uttale seg om grensen mellom inn- og utmark etter friluftsloven § 20, og dermed si sin mening om rett til ferdsel. Kommunens uttalelse er rådgivende og avgjør ikke slike spørsmål med endelig virkning.
For kommunens del er det i praksis viktigere at den kan pålegge fjerning av ting som grunneier har satt opp for å hindre ferdselen i utmark. For eksempel vil kommunen ofte kunne pålegge fjerning av gjerde eller tømmerstokker som sperrer en sti, skilt som sier at området er privat, at det er adgang forbudt og lignende. Kommunens hjemmel til å pålegge fjerning av slike innretninger gjelder i utmark, og kommunen må derfor ta stilling til hvor grensen mellom inn- og utmark går når den vedtar pålegg. Pålegg etter friluftsloven kan påklages til Statsforvalteren, og i praksis skjer mange av de skjønnsmessige vurderingene etter friluftsloven i slike saker. De fleste sakene stanser hos Statsforvalteren, som dermed får det siste ordet.
Noen saker løftes videre til Sivilombudet, men dette er et fåtall i den store sammenhengen. Det samme gjelder for Statsforvalterens overordnede departement (klima- og miljødepartementet).
Når prosessene i den offentlige forvaltningen ikke går lenger, tas noen saker til domstolene. Det dreier seg gjerne om saker av stor økonomisk, følelsesmessig eller prinsipiell betydning.
Hva kan en advokat bidra med i slike konflikter?
Vår erfaring er at mange konflikter om fri ferdsel preges og styres av følelsene hos de involverte, særlig i strandsonen. Det er ikke overraskende at en hytteeier med en sterk sans for privatliv og en turgåer som står på barrikadene på allmennhetens vegne har vanskelig for å finne en gylden middelvei. Mer overraskende er det at kommunene i en del tilfeller selv stiller seg på barrikadene for allmennheten, og treffer avgjørelser om inn- og utmark som det er ikke er grunnlag for.
Uansett om det offentlige er med i konflikten eller ikke, så kan advokaten bidra med en faglig stemme, og bidra til at både grunneier, turgåer og kommune modererer seg. Mange saker løses på den måten, ved at partene finner frem til et kompromiss.
Hvis kommunen fatter vedtak, så kan advokaten bistå med å klage til kommune og Statsforvalter. Dersom saken må bringes inn for domstolene, så kan advokaten bistå med det.
Kontakt oss dersom du trenger bistand eller har spørsmål rundt allemannsretten i strandsonen
