Det er dessverre ikke alltid til barnets beste å bo hos foreldrene sine, og da er alternativet at barnet vokser opp i fosterhjem. Men hvem er det da best at barnet bor hos?
Kan det være aktuelt at barnet bor hos noen andre i familien?
De fleste forbinder fosterhjem med ukjente omsorgspersoner som påtar seg ansvaret for barnet, og de aller fleste barn blir fortsatt plassert hos ukjente. De siste årene har det imidlertid blitt mer og mer vanlig at slekt påtar seg dette ansvaret, og da særlig besteforeldre. Barnevernet er også pliktig til å vurdere alternativer innenfor familien først.
Dette forutsetter selvsagt at det er noen i familien som ønsker dette og er egnet. Men hvem vurderer om familien er egnet som fosterhjem?
Det er barnverntjenesten i samarbeid med fosterhjemtjenesten som vurderer om familien er egnet som fosterhjem. Det er således sjelden en sakkyndig som vurderer dette. Det er stort sett kun hvis det blir en rettslig tvist over hvor barnet skal bo, at en sakkyndig vurdering må til. Da vil en psykolog, oppnevnt av retten, snakke med partene og vurdere hva som er best for barnet.
Ofte har ikke barneverntjenesten, når de begjærer omsorgsovertakelse for fylkesnemnda, begynt å vurdere hvor barnet skal bo dersom de får medhold i at barnets beste ikke er å bo bli boende hos foreldrene. Dette er selv om barneverntjenesten i de aller fleste sakene får medhold i nemnda om at barnet ikke kan bli boende hos foreldrene. I nemnda tas det derfor som regel heller ikke stilling til hvor barnet faktisk skal bo dersom de konkluderer med at barnet ikke lenger kan bo hos foreldrene.
Hva kan få betydning for om barnet kan plasseres i fosterhjem hos familie?
I avgjørelsen om man er egnet som fosterhjem blir følgende kriterier vurdert:
- Å oppdra og gi god omsorg
- Å støtte barns utvikling og håndtere forstyrrelser i hverdagen
- Å støtte forholdet mellom barn og familiene deres
- Å gi barn muligheter til å etablere trygge, varige bånd
- Å kunne samarbeide
Utfordringen erfaringsmessig er at denne vurderingen kun tas etter få samtaler med foreslått fosterhjem (f.eks besteforeldrene), og at personkjemi med de involverte spiller en stor rolle i de vurderingene og konklusjonene som tas. Vi har sett at det ofte har mye å si hvordan man ordlegger seg i disse samtalene. Dersom saksbehandlerne ikke kjenner de involverte godt, kan det være fare for at man blir misoppfattet.
Idet folk har ulik bakgrunn, bor på forskjellige steder og har ulikt utdanningsnivå og ulike jobber, har man også ulike måter å ordlegge seg på. Dette sier imidlertid ingenting om hvordan man er som omsorgsperson. I samtaler kan man se at det at vedkommende ikke svarer i samsvar med «normen» gjør at dette tas til inntekt for at man ikke reflekterer på den «rette» måten.
Det er nok lett å glemme for saksbehandlere i barneverntjenesten, som daglig jobber med disse sakene, at de involverte er i en svært stresset situasjon under disse samtalene. Det påvirker hvordan de opptrer og svarer. Det er derfor viktig at de som vurderer både har faglig bakgrunn for å gjøre de vurderingene de foretar, og ikke minst at de tar seg tilstrekkelig tid for å bli ordentlig kjent med dem som skal vurderes.
Det kan også av og til virke som om nærstående familie til barnet, spesielt besteforeldre, dessverre blir møtt med fordommen om at idet de ikke har klart å forhindre vanskene til mor/far til barnet, som har mistet omsorgen, klarer de heller ikke gi tilstrekkelig og tilfredsstillende omsorg til sitt barnebarn.
Hva sier forskningen om familie som fosterhjem?
Omfattende internasjonale studier som har undersøkt fosterbarn som bor hos slekt og fosterbarn som bor hos ukjente, konkluderer med at barn som bor hos slekt har det bedre på mange måter enn barn som blir passert hos ukjente.
Det anses å være positivt for barns utvikling, relasjon og identitetsutvikling at de plasseres hos slekt idet det ofte er en grunnleggende kjærlighet for barnet i slike hjem.
Når et barn må flytte til fosterhjem, innebærer det brudd på kontinuitet og sammenheng i barnets liv. Forskningen viser at å være omgitt av de samme menneskene gjennom oppveksten gir stabilitet, kontinuitet og sammenheng. Ved siden av foreldre og søsken, er ofte besteforeldre, tanter og onkler de viktigste personene i et barns liv. Sammen med menneskene bidrar også steder og ting til å skape barnets «røtter», og dette anses å være helt sentralt når det gjelder barnets identitetsdannelse.
Fosterbarn som har vokst opp hos slekt sier ofte at det ikke opplevdes så stigmatiserende når man kunne si at man bodde hos andre i familien.
Følelsen av å høre til et sted og hos noen er viktig for et barns utvikling, og derfor er ofte fosterhjem hos slekt best. Det kan også oppleves ekstra vanskelig å tenke at heller ingen i familien var egnet til å kunne ta vare på dem, eller ønsket det.
Ta kontakt med advokat for hjelp
Det anbefales å ta kontakt med en advokat som vil jobbe aktivt for at barnet ditt blir plassert hos egnet slekt dersom du/dere selv ikke kan ha omsorgen.
Vi bistår deg gjerne med både din omsorgssak og en eventuell plassering i et navngitt fosterhjem. Advokat Cecilie Hvam-Jakobsen kan kontaktes på 970 77 570, eller på mail.
Artikkelen er ajour i henhold til gjeldende lovgivning per 8.5.2019