Funksjonsassistanse i arbeid er et avgjørende hjelpemiddel for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne komme ut i og stå i arbeid. Dette hjelpemiddelet har i flere år vært en godt skjult hemmelighet, og vår erfaring er at heller ikke saksbehandlere i NAV har kjent til denne rettigheten.
Den 16. mai i år kom NAV med en pressemelding om at det fra nå er stans i tildelingen av funksjonsassistanse til nye søkere ut året, siden potten er tom. NAV informerer om at funksjonsassistanse er et rammestyrt tiltak som vil si at det settes av begrensede midler over statsbudsjettet hvert år. Dette førte til et stort rabalder, og brukerorganisasjoner og andre mobiliserte og presset politikerne, som innvilget mer penger gjennom revidert statsbudsjett. Dette var selvfølgelig en viktig seier og viktig for alle som har behov for assistanse for å kunne være i arbeid. Vi har nå lagt bak oss en Arendalsuke hvor inkludering i arbeidslivet har vært et viktig tema, hvor funksjonsassistanse sammen med andre tiltak blir trukket frem som avgjørende for å få flere i arbeid. Selv om potten ble økt i revidert statsbudsjett, er fortsatt funksjonsassistanse en rettighet som er begrenset av en økonomisk pott.
Dette er vi bekymret over, og i denne artikkelen spør vi om ordningen med rammetilskudd er i tråd med menneskerettighetene.
Hva er funksjonsassistanse?
Funksjonsassistanse er hjemlet i arbeidsmarkedsloven. De konkrete rettighetene og vilkårene kommer til syne i den såkalte tiltaksforskriften. Her er tiltak som mentorordning, funksjonsassistanse, opplæring, samt midlertidig og varig lønnstilskudd inntatt. Formålet med funksjonsassistanse er etter tiltaksforskriften § 6-1 å bidra til at tiltaksdeltakere skaffer seg eller beholder ordinært arbeid. I utgangspunktet gis funksjonsassistanse til personer med omfattende fysiske funksjonsnedsettelser eller blinde og sterkt svaksynte. Dette er presisert ytterligere i rundskrivet til forskriften, R76-12-01. Hva som forstås med omfattende fysisk funksjonsnedsettelse må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. En fysisk funksjonsnedsettelse vil som regel handle om redusert bevegelighet og motorikk som varer over lengre tid.
Forholdet til menneskerettighetene
Det er ingen holdepunkter i tiltaksforskriften eller rundskrivet for at rettigheten er begrenset eller avhengig av at det er penger igjen. Det er slik forfatteren ser det heller ikke hjemmel i arbeidsmarkedsloven, tiltaksforskriften eller nevnte rundskriv for en slik praktisering av ordningen. Kanskje lovhjemmelen for at rettigheten er begrenset av rammer på statsbudsjettet er en like godt bevart hemmelighet som at potten ville bli tom?
Av Grunnloven § 110 første ledd følger det at statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske skal tjenes til livets opphold ved arbeid eller næring. Grunnloven gir altså ikke en individuell rettighet til å kreve arbeid, men den pålegger staten en handleplikt om å føre en aktiv sysselsettingspolitikk som muliggjør at den enkelte kan livnære seg av eget arbeid. Man kan si at staten etter bestemmelsen har et konstitusjonelt ansvar for å motvirke arbeidsledighet. Grunnloven har forrang over andre norske lover og regler, slik at dersom det er motstrid mellom en norsk regel eller praksis og Grunnloven, er det sistnevnte som vil gå foran.
Videre gir særlig Konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) også noen viktige rettigheter man må ta med i betraktningen. Her følger det av artikkel 27 første ledd, første punktum at; «Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre; dette omfatter muligheten til å tjene til livets opphold ved et arbeid som man selv fritt velger eller påtar seg i et arbeidsmarked og arbeidsmiljø som er åpent, inkluderende og tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne.» Videre følger det av første ledd, andre punktum at; «Partene skal trygge og fremme virkeliggjøringen av retten til arbeid, også for dem som får nedsatt funksjonsevne mens de er i arbeid, ved å treffe hensiktsmessige tiltak, også i lovs form», blant annet gjennom en rekke tiltak som nevnes i bokstav a til k. I bokstav d følger det at man skal sikre dette ved «å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til effektiv tilgang til arbeidsrettede veiledningsordninger, arbeidsformidling, yrkesopplæring og etter- og videreutdanning.» Etter bokstav h skal dette sikres «gjennom å fremme ansettelse av mennesker med nedsatt funksjonsevne i privat sektor gjennom hensiktsmessige strategier og tiltak, som kan omfatte positiv særbehandling, stimuleringstiltak og andre tiltak» og etter bokstav i ved «å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne får rimelig tilrettelegging på arbeidsplassen».
Norge og CRPD
Norge har ratifisert CRPD, som vil si at vi har skrevet under på konvensjonen, og at vi anser de norske bestemmelser å være i samsvar med CRPD. Norge har ikke inkorporert CRPD i menneskerettsloven, som vil si at dersom det er motstrid mellom en norsk lovregel og CRPD vil ikke CRPD gå foran, slik det ville ha gjort med andre internasjonale menneskerettigheter som den Europeiske menneskerettighetskonvensjon, barnekonvensjonen eller kvinnekonvensjonen.
Slik vi forstår de internasjonale og nasjonale menneskerettighetene gjennom Grunnloven er ikke ordningen med rammebasert innvilgelse av funksjonsassistanse i tråd med statens plikter. En kan også argumentere for at en slik praksis er diskriminerende. For det første er en slik begrensning svært alvorlig for de det gjelder, og som ikke vil kunne komme i arbeid da de ikke vil få innvilget støtte til funksjonsassistanse. Dette er også svært alvorlig på et systemnivå for staten Norge. Det er over 100 000 mennesker som står utenfor arbeidslivet som har en nedsatt funksjonsevne og som ønsker å bistå i samfunnet. Samtidig mangler samfunnet arbeidskraft. En skulle tro at det var et regnestykke som skulle gå opp i opp, og at staten tok sitt ansvar for å sikre at alle fikk de assistanseordningene de trenger for å kunne jobbe. Slik er det ikke i dag. Politikerne kan midlertidig løse problemet med å øke rammebudsjettet for i år og de videre år, men dette løser ikke det systematiske og juridiske problemet om at ordningen er begrenset av statlige budsjetter. Her må lovgiver komme på banen å sikre at funksjonsassistanse ikke er en budsjettbegrenset rettighet og gjøre sin grunnlovbestemte plikt; å sikre at alle som kan og vil får mulighet til å være i arbeid.
Vi i Advokatfirmaet Lippestad jobber mye med menneskerettighetsspørsmål som dette. Dersom du ønsker bistand med menneskerettslige spørsmål, er du hjertelig velkommen til å kontakte advokatfullmektig Tor Omar Heyerdahl Nyquist på mail. tor.omar@advokatlippestad.no eller på telefon +47 48 12 46 47.