Det er her IP-klausuler i arbeidsavtaler fort blir interessante. For arbeidsgivere er behovet ganske åpenbart. Når ansatte utvikler programvare, metoder, konsepter, analyser eller andre verdier som en del av jobben, må virksomheten sikre seg rettighetene til det den faktisk betaler for å få utviklet.
Men hvor langt kan man gå? Kan arbeidsavtalen også gi virksomheten rettigheter til det en ansatt lager hjemme på kveldstid? Hva hvis prosjektet bygger på den samme kompetansen den ansatte bruker på jobb? Eller blir kommersialisert etter at arbeidsforholdet er avsluttet? Svaret ligger sjelden i én setning i arbeidsavtalen.
Arbeidsgiver står sterkt når det faktisk er laget i jobben
Utgangspunktet er ganske enkelt: Jo tettere det som utvikles er knyttet til stillingen, arbeidsoppgavene og virksomhetens ressurser, desto sterkere står arbeidsgiveren. Det gjelder typisk når arbeidet:
- er utviklet som en del av den ansattes arbeidsoppgaver
- bygger på virksomhetens kunder, data, systemer, kode eller interne materiale
- er utviklet sammen med kolleger eller som del av et prosjekt
- løser et konkret problem den ansatte arbeider med for virksomheten
Derfor bør arbeidsavtalen også si noe om dette. Hvis utvikling av nye produkter, løsninger eller annen IP faktisk er en del av jobben, bør det komme tydelig frem. Det er langt enklere å avklare dette når arbeidsforholdet starter enn når et sideprosjekt plutselig har fått kommersiell verdi.
Men hva hvis det lages hjemme?
Her blir det mer komplisert. Tenk deg en utvikler som lager et eget programvareprodukt på kvelder og i helger. Hun bruker sin egen PC, ingen kundedata, ingen intern kode og ingen kolleger. Samtidig opererer produktet innenfor et fagområde som ligger tett på arbeidsgiverens virksomhet.
Er det arbeidsgiverens? Ikke nødvendigvis. At noe er laget etter arbeidstid betyr ikke automatisk at arbeidsgiveren er avskåret fra å ha rettigheter. Men det betyr heller ikke at en formulering i arbeidsavtalen om «alt som kan være relatert til virksomheten» nødvendigvis gir arbeidsgiveren eierskap.
Det interessante er hva prosjektet faktisk springer ut av. Bygger det på et konkret oppdrag eller problem den ansatte arbeider med? Er virksomhetens materiale eller ressurser brukt? Kunne utviklingen naturlig vært en del av stillingen? Eller er dette et reelt selvstendig prosjekt, utviklet på eget initiativ og med egne ressurser? Det skillet kan bli svært viktig.
«Alt som kan være relatert til virksomheten» er ikke nødvendigvis smart
Det kan være fristende å skrive IP-klausulen så bredt som mulig. Alt arbeidstaker utvikler. Alle immaterielle rettigheter. Alt som kan være relatert til virksomheten. Også det som utvikles utenfor arbeidstid. Fullt ut, automatisk og vederlagsfritt. Da har man vel sikret seg? Ikke nødvendigvis.
En klausul blir ikke nødvendigvis sterkere av å kreve mest mulig. Tvert imot kan svært vide og uklare formuleringer skape nye spørsmål om hvordan klausulen skal tolkes og hvor langt den faktisk kan håndheves. For arbeidsgiver er det derfor ofte bedre å være presis enn maksimalistisk. Definer hva virksomheten faktisk trenger rettighetene til, hvilken tilknytning arbeidet må ha til stillingen og hvordan sideprosjekter skal håndteres.
Vær særlig forsiktig med tiden etter at den ansatte slutter
Noen IP-klausuler stopper ikke ved siste arbeidsdag. De forsøker også å fange opp oppfinnelser eller produkter som utvikles etter at arbeidstakeren har sluttet. Det kan være gode grunner til det. En ansatt kan for eksempel ha arbeidet tett med et konkret utviklingsprosjekt og fortsette på det samme arbeidet etter fratreden. Men en generell regel om at virksomheten skal ha rettigheter til «alle oppfinnelser» i en periode etter at arbeidsforholdet er avsluttet, går langt.
Skal en slik ettervirkning brukes, bør den være kort, saklig begrunnet og tydelig knyttet til konkrete prosjekter eller arbeid som allerede var påbegynt. Hvis det virksomheten egentlig ønsker er å hindre en tidligere ansatt i å konkurrere, er det et annet spørsmål.
Når en IP-klausul egentlig blir en konkurranseklausul
Dette er en viktig grense. En IP-klausul skal sikre rettighetene til det som utvikles i eller med tilstrekkelig tilknytning til arbeidsforholdet. Den bør ikke brukes som en bakvei til å hindre ansatte i å bruke egen kompetanse eller starte ny virksomhet etter at de slutter.
Risikoen øker når flere ting kombineres: En svært vid definisjon av hva som tilhører virksomheten, fritidsprosjekter omfattes, klausulen gjelder etter fratreden og brudd møtes med høye bøter eller andre sterke sanksjoner. Hvis det virksomheten faktisk trenger er et konkurransevern, bør det vurderes og reguleres som nettopp det.
Oppfinnelser har egne regler
Det er også viktig å skille mellom ulike typer immaterielle rettigheter. For oppfinnelser finnes egne regler om arbeidsgivers adgang til å overta rettighetene. Arbeidstaker kan samtidig ha krav på rimelig godtgjøring. En standardformulering om at «alle rettigheter overføres vederlagsfritt» løser derfor ikke nødvendigvis spørsmålet. Virksomheter der ansatte faktisk kan utvikle oppfinnelser bør ha en enkel prosess for hvordan de meldes inn, vurderes og eventuelt overtas.
Den beste konflikten er den som avklares før prosjektet blir verdifullt
Det høres kanskje selvfølgelig ut, men mange av disse konfliktene kan unngås med én ganske enkel mekanisme: Spør før du bygger. Hvis ansatte kan ha sideprosjekter som ligger i nærheten av virksomhetens område, bør det finnes en enkel måte å få dem avklart på. Arbeidstakeren beskriver prosjektet. Arbeidsgiveren vurderer om det berører virksomhetens rettigheter. Konklusjonen dokumenteres skriftlig. Det er langt enklere å bli enige om grensene n
