Nå skal barn og unge med sammensatte behov få bedre tjenester i kommunen! 

Mange familier med barn og unge med nedsatt funksjonsevne opplever at det er svært vanskelig å finne frem i systemet. Videre oppleves det at tjenestene er oppdelt og at det er lite samarbeid på tvers av ulike tjenester i kommunen. Fra 01.08 trådde flere viktige lovendringer i kraft som skal sikre bedre samordning på tvers av ulike tjenester fra kommunen. Med dette får kommunene en tydelig plikt til å samordne tjenestetilbudene til barn og unge. Av de viktigste endringene som trer i kraft er retten til barnekoordinator i pasient og brukerrettighetsloven. Tidligere har kommunen kun hatt plikt til å tilby koordinator til de med behov for koordinerte og samordnede tjenester, dette blir nå også lovfestet som en rettighet i pasient- og brukerrettighetsloven. Videre er det flere endringer som skal sikre samordning på tvers av sektorer, samt at det kommer en ny felles forskrift om individuell plan.

Bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 c lyder: «Familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, har rett til barnekoordinator i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a»

Blant annet skal koordinatoren ha oversikt og bidra aktivt til å ivareta kommunens ansvar for nødvendig oppfølging og tilrettelegging for familien og barnet og sikre at disse får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning.

– koordinering av det samlede tjenestetilbudet,

– å ha oversikt over og bidra aktivt til å ivareta kommunens ansvar for nødvendig oppfølging og tilrettelegging for familien og barnet i form av tilbud om eller ytelse av helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester,

– at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om helse- og omsorgstjenestetilbudet,

– at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om andre velferdstjenester og relevante pasient- og brukerorganisasjoner, at familien og barnet gis veiledning i deres kontakt med disse og at det formidles kontakt eller henvisning videre til slike velferdstjenester eller organisasjoner og

– fremdrift i arbeidet med individuell plan.

At barnekoordinatoren skal sørge for koordinering av det samlede tjenestetilbudet som familien og barnet mottar, innebærer blant annet at barnekoordinatoren må sørge for nødvendig samarbeid innad i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, samarbeid mot spesialisthelsetjenesten og samarbeid med andre velferdstjenester, der hvor dette er nødvendig for å tilby et koordinert tjenestetilbud for familien og barnet. Å sørge for et koordinert tjenestetilbud vil blant annet innebære at barnekoordinatoren må påse at aktuelle tjenesteytere samarbeider, og at de ulike tjenesteyterne har avklart hvem som er ansvarlig for å yte hvilke tjenester.

Som nevnt så blir også retten til koordinator også nå lovfestet. Dette har før vært noe kommunen har hatt en plikt til å tilby. Retten til koordinator er nå lovfestet i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 b. Bestemmelsen lyder: «Pasient og bruker som har behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester, har rett til koordinator i samsvar med bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a». Det kan være noe vanskelig å si hva en rettighetsfesting av retten til koordinator vil bety i praksis, men vi håper at dette vil gjøre det lettere for den enkelte å håndheve sin rett til koordinator, samt lettere å overprøve med klage til Statsforvalter o.l. rettslig oppfølging. Videre håper vi også dette vil gjøre kommunene mer bevist på koordinator-rollen og hvem som har rett på dette.

Videre kommer det også lovendringer som gir kommunene en tydelig plikt til å samarbeide om oppfølginga av barn og unge når samarbeid er nødvendig for å gi barnet eller ungdommen et helhetlig og samordna tjenestetilbud. Dette synliggjøres ved at det i en rekke lover nå lovfestet en egen plikt til samordning på tvers av sektorer, blant annet i barnevernloven §3-2, opplæringslova § 4A-14, barnehageloven § 2b, spesialisthelsetjenesteloven §2-1 e, NAV-loven § 15 a, sosialtjenesteloven § 13 og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4. Dette medfører blant annet at alle velferdstjenestene har en plikt til å samarbeide med andre velferdstjenester også utover den konkrete oppfølgingen av barnet eller ungdommen dersom dette er nødvendig for å ivareta egne eller andre sine lov- og forskriftspålagte oppgaver. Det medfører også en plikt for kommunen å avklare hvem av velferdstjenestene som skal samordne tjenestetilbudet der barn og unge mottar tjenester fra flere. Videre gir disse lovendringene også den enkelte tjenesteyter en plikt til å delta i samarbeidet om utarbeidelse og oppfølgingen av tiltak og mål i den individuelle planen.

Som nevnt så gjaldt plikten til samordning også for spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e. Dette utvider plikten til samordning mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. Dette er også med å utvide ordningen med lovpålagte samarbeidsavtaler mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten, slik at det nå omfatter barn og unge med sammensatte utfordringer som mottar tjenester fra begge forvaltningsnivåene.

Videre har det kommet en ny felles forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester, FOR-2022-06-22-1110. Denne forskriften gjelder for individuelle planer utarbeidet etter

A. sosialtjenesteloven § 28 og § 33

B. NAV-loven § 15

C. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1

D. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5

E. psykisk helsevernloven § 4-1

F. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5

G. barnevernloven § 3-2a

Hovedvilkåret for å ha rett til individuell plan er som tidligere at man må ha behov for langvarige og koordinerte tjenester.  Det følger av forskriftens § 4 at:

Tjenestemottakeren har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan, og ansvarlig tjenesteyter skal legge til rette for dette. Dersom tjenestemottakeren er et barn, og barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter om utarbeidelse av individuell plan og innholdet i planen, har barnet rett til å medvirke i alle faser i arbeidet med dets individuelle plan. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og gis mulighet til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Barnet skal bli lyttet til, og barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Pårørende skal trekkes inn i arbeidet med individuell plan i den utstrekning tjenestemottakeren og de pårørende ønsker det

Videre har kommunen en selvstendig plikt til å sørge for at arbeidet med individuell plan igangsettes, uavhengig av om tjenestemottakeren mottar eller har mottatt bistand fra andre tjenesteytere. Dette følger av § 6 i forskriften og må forstås slik at det ikke er avgjørende om man mottar ulike deltjenester, men om man faktisk har et behov for en individuell plan. Etter forskriftens § 8 har kommunen også en plikt til å samordne planarbeidet med spesialisthelsetjenesten. Videre gir § 9 en konkret opplisting over hva den individuelle planen skal inneholde.