Menneskerettslige forpliktelser
Det er flere internasjonale rettigheter som spiller inn og setter noen rammer for hvilke rettigheter og muligheter vi har.
FNs barnekonvensjon slår fast i artikkel 31 (1) at barn har rett til «hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet.» Barn har altså rett til å delta i både lek og fritidsaktiviteter. Dette er et viktig bakteppe når man både former aktivitetstilbud, men også assistanseordninger og tilgang for alle barn.
FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 19 slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne «har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter og skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet».
CRPD artikkel 25 slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne har «rett til den høyest oppnåelige helsestandard.» For mange er fysisk aktivitet en svært viktig faktor for både den fysiske- og psykiske helsen. Det er derfor et viktig poeng å ha med seg i diskusjonen både om hvor mye assistanse man skal få, men også hvilke forpliktelser staten har til å sikre aktivitet for alle.
Tilgang på god assistanse/ledsagerordning
Et av de viktigste elementene for å sikre at alle får mulighet til å delta i den aktiviteten de ønsker er tilgang på gode assistanse og ledsager ordninger. For mange sikrer man deltakelse gjennom å ha en godt fungerende BPA ordning.
Det følger av pbrl. § 2-1 d (1) 1. punktum at den tjenesten som skal tilbys som BPA er «personlig assistanse» etter helse- og omsorgstjenesteloven. § 3-2 (1) nr. 6. bokstav b. Det følger her at kommunen skal tilby «personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt». Etter forarbeidene omfatter praktisk bistand også «egenomsorg og personlig stell». I dette ligger både at man kan få bistand til å kle av og på seg, dusj og vask, men også bistand til trening, tøyeøvelser og bassengaktivitet vil etter mitt syn falle inn under en naturlig språklig forståelse av dette. Praktisk bistand omfatter også mer praktisk rettet bistand som å komme seg til og fra stedet du skal bedrive aktiviteten om du trenger bistand til dette. Noen kommuner vil kanskje heller tolke støttekontaktordningen slik at det er denne «fanen» som vil fange opp aktiviteter og idrett utenfor huset. Det er etter mitt syn slik at bistand til aktivitet og idrett faller inn under det rettighetsbestemmelsen er ment til å fange opp. Det er nok sånn at timer for utelukkende å bedrive toppidrett på et høyt nasjonalt/internasjonalt nivå ikke vil regnes som praktisk bistand- og støttekontakttjenester.
Allikevel opplever mange at det å ikke få nok timer til å bedrive aktivitet og idrett. Det kan være flere grunner til dette. Noen eksempler er at kommunene ikke vil gi timer utover det de mener er et forsvarlig nivå eller at aktiviteten ligger utenfor kommunegrensen og kommunen skylder på det man kaller oppholdsprinsippet.
Kommunen har etter helse- og omsorgstjenesteloven plikt til å gi forsvarlige tjenester. Forsvarlighetskravet er et minstekrav kommunen ikke kan gå under. Etter vår erfaring slår dette ofte ut på innvilgelse av timer og særlig på timer til andre ting enn helt basale behov. Der det er ett dokumentert behov for trening og aktivitet legger kommunen seg ofte på helsedirektoratets minstemål på anbefalt fysisk aktivitet i løpet av en uke. Det vi ofte ser er at kommunen ikke alltid ser helhet og innvilger ikke timer til å komme seg til og fra, eller tiden det går med på å kle av og på seg osv. I slike tilfeller er det viktig å vise kommunen både at man har et medisinsk dokumentert behov for å være særlig mye i aktivitet og deltakelse, samtidig som man er konkret i å vise hvilke aktiviteter man ønsker å delta på, hvor dette er slik at man kan regne på reisetid og den øvrige praktiske bistanden man trenger.
Kommunen har et ansvar for alle de som oppholder seg innenfor kommunen. Hvordan blir dette da dersom man har idrett eller aktivitet i en annen kommunen enn den man bor i?
Departementet har i rundskriv I-2015-9 uttalt at BPA kan brukes ved reiser utenfor kommunen innenfor tildelt timeramme og arbeidsrettslige regler, forutsatt at det ikke medfører økte kostnader. Ved lengre opphold opphører tjenesteansvaret i henhold til oppholdsprinsippet, og brukeren må søke om BPA i den nye oppholdskommunen.
Kommunen kan dermed ikke avslå timer til aktivitet i en annen kommune gjennom en BPA-ordning i grunnlag av at aktiviteten er i en annen kommune. Det er den enkeltes behov for og ønske om å delta i fysisk aktivitet og deltakelse som skal stå sentralt for vurderingen.
Tilgang på aktivitetshjelpemidler
En forutsetning for at personer med funksjonsnedsettelse skal kunne delta i fritidsaktiviteter og i samfunnet ellers, er tilgang på aktivitetshjelpemidler tilpasset den enkeltes funksjonsnedsettelse. Folk under 26 år kan få dekket hele kostnaden uten å måtte betale egenandel. Folk som er 26 år og eldre er reglene noe annerledes. Da må man betale en egenandel på ti prosent av kjøpesummen for hjelpemidlet, maksimalt 5 000 kroner per hjelpemiddel. Det er ingen egenandel ved spesialtilpasning av ordinært utstyr eller ved reparasjon av utlånt aktivitetshjelpemiddel.
Aktivitetshjelpemidler blir lånt ut gjennom NAV Hjelpemiddelsentral. Aktivitetshjelpemidler for personer over 26 år med funksjonsnedsettelse er ikke rettighetsfestet. Ordningen er rammestyrt og går tom svært tidlig på året. Vi mener at en slik ordning ikke er i tråd med Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Tilgang til bygg, anlegg og informasjon
En vesentlig faktor for å få med flere i aktivitet og idrett er at vi som samfunn må sikre at de anlegg og byggene hvor man kan bedrive aktivitet og idrett er universelt utformet slik at alle får fysisk tilgang. Universell utforming er lovfestet i likestillings- og diskrimineringsloven.
Å sikre et universelt utformet samfunn er en stor oppgave. Det kreves kunnskap, informasjon og vilje til å sikre dette i alle ledd. Det må komme med tidlig i prosesser i alt fra kommunens reguleringsplaner til den enkelte byggherre og entreprenør som bygger de enkelte anleggene.
Det er ikke bare bygg og anleggene som må være universelt utformet. Informasjonen som den enkelte skal få må også være tilpasset den enkelte uavhengig av om man må ha mulighet til å få informasjonen lest opp på en skjerm, eller at den må ha et enkelt og klart språk som alle kan forstå. Videre må kollektivtilbud og reiseveien også være universelt utformet og tilgjengelig for alle. Er det for vanskelig å komme seg til aktiviteten, vil man heller ikke benytte seg av det gode tilbudet som er.
Denne artikkelen er først publisert i NFU sitt medlemsblad, Samfunn for alle.
Har du spørsmål om dine rettigheter eller behov for bistand?
Vi hjelper deg gjerne, ta kontakt med oss: https://advokatlippestad.no/kontakt-oss/
