Team Pølsas ettervirkninger
Team Pølsa kom dundrende inn som god lørdagsunderholdning vinteren 2025. Gjennom to sesonger har seerne blitt kjent med til sammen 12 deltakere som hver for seg og sammen, har engasjert og rørt store deler av befolkningen.
Programmet gir oss innblikk i livene til ungdommer med én tydelig fellesnevner: en funksjonsnedsettelse av en eller annen form. Vi får følge dem tett når de utfordrer egne grenser, sosialt, fysisk og psykisk, sammen med lagleder Øystein «Pølsa» Pettersen.
Rammen er enkel og effektiv; ett konkret mål og en konkret arena. I sesong 1 følger vi gjengen i opptreningen mot et skirenn under ski-VM i Trondheim 2025. I sesong 2 jobber seks nye deltakere for å bli skiskyttere og delta i et renn i Holmenkollen vinteren 2026.
Programmet treffer fordi det viser hvor grunnleggende fellesskap og mestring er, samtidig som det synliggjør utenforskap og barrierer som mange funksjonsvarierte møter i hverdagen. Det handler om mer enn fysisk tilgjengelighet: om deltakelse i skole, fritid og sosiale fellesskap, og om retten til å bli møtt og anerkjent på lik linje med alle andre.
At Team Pølsa har vunnet priser og nådd bredt ut, er ikke overraskende. For oss som jobber for å sikre rettighetene til funksjonsvarierte, illustrerer programmet også noe mer: hvordan populærkultur og mediedekning kan flytte rettsspørsmål fra fagmiljøer og inn i stua til folk flest.
Utfordringer og muligheter
Dette var bakteppet for samtalen vi arrangerte under Arendalsuka sammen med Beitostølen Helsesportsenter, Norges Handikapforbund, Norges Idrettshøgskole og Likestillings- og diskrimineringsombudet. Spørsmålet vi stilte var enkelt å formulere, men også vanskelig å svare på: Hva skjer når menneskerettigheter blir underholdning? Bidrar det til reell deltakelse, eller lar vi oss blende av applausen?
Spørsmålet er ikke en kritikk av Team Pølsa eller underholdningsformatet som sådan. Tvert imot. Verdien av synlighet er åpenbar. Når funksjonsvarierte får fortelle egne historier på egne premisser, kan det skape forståelse og endre holdninger på en måte lovtekster og retningslinjer ikke klarer alene. Programmet har da også vunnet flere priser.
Team Pølsa bryter dessuten med en lang tradisjon der funksjonsvarierte enten har vært underrepresentert i mediene, eller blitt portrettert gjennom diagnoser og medlidenhet. Her er det annerledes. Vi møter unge mennesker med egne drømmer, prestasjoner og en egenverdi som ikke skal måtte bevises. Programmet får frem at funksjonsvarierte ikke er «ofre», men mennesker med rett til å delta, prestere og som skal feires på lik linje med alle andre.
Fra applaus til handling
Men synlighet alene skaper ikke rettigheter. Den kan skape empati, engasjement og forhåpentligvis holdningsendringer. Skal synligheten få reell verdi for rettstilstanden, må den følges opp av noe mer. Det er her overgangen fra underholdning til samfunnsrolle blir avgjørende.
Nyanseringen ligger nettopp her: Applausen er ekte og viktig, men den må ikke forveksles med deltakelse. For en ungdom med funksjonsnedsettelse handler deltakelse om å kunne gå på sin skole, delta i idretten og være med venner, uten å måtte overvinne barrierer som andre ikke engang legger merke til. Et TV-program kan vise oss disse barrierene. Men det kan ikke fjerne dem.
Vi må derfor være bevisste programmets mulige kortsiktige virkning.
Medieoppmerksomhet kan utløse et umiddelbart engasjement som ebber ut når sesongen er over og skjermen slukkes. Risikoen er at funksjonsnedsettelser i praksis tematiseres som følelser og inspirasjon, heller enn som strukturelle og rettslige spørsmål. Når applausen dør ut, står barrierene igjen, ofte uten kameraer og sendetid.
Aage Radmann, rektor ved Norges idrettshøgskole, formulerte dette presist under samtalen vår under Arendalsuka. Hans poeng, gjengitt i grove trekk, var at Team Pølsa og lignende programmer kan skape det man i fagspråket kaller parasosiale relasjoner: Vi ser mennesker på skjermen, blir berørt og engasjert, men det oppstår ikke et reelt møte. Når TV-en skrus av, forsvinner ofte både nærhet og handlekraft.
Radmann trakk frem et illustrerende eksempel: Etter første sesong av Team Pølsa opplevde Norges idrettshøgskole en kraftig oppgang i søknader til sitt ettårige påbygningsstudium i fysisk aktivitet for funksjonshemmede. Men da studieåret begynte, var studenttallet tilbake på normalt nivå, mellom 20 og 25 studenter. Engasjementet nådde altså ikke helt frem til handling.
Hvis vi innbiller oss at et TV-program alene kan endre hvordan vi som samfunn tenker om funksjonsvarierte, tar vi feil. Holdningsendring tar tid, krever gjentakelse og fordrer at vi som samfunn også er villige til å endre de strukturelle forholdene som skaper utenforskapet i utgangspunktet. Det krever at hver og en av oss selv tar et aktivt valg om å la oss engasjere i det daglige.
Radmann knyttet også sitt poeng til den tyske filosofen Martin Buber, og pekte på at parasosiale relasjoner nettopp mangler det Buber er opptatt av: Det reelle møtet mellom mennesker. Slik Radmann beskrev det videre, kan TV skape nærhet, gjenkjennelse og sterke følelser, men relasjonen forblir ensidig. Vi ser og følger noen på skjermen, uten at vi faktisk møter dem. Bubers poeng er at vi formes i møte med andre, ikke bare ved å observere dem på avstand, og at det er i slike «jeg-du»-møter erfaringer får kraft til å endre både holdninger og handlinger. Overført til denne sammenhengen betyr det at synlighet er et nødvendig utgangspunkt, men at varig endring forutsetter reelle møter, arenaer for deltakelse og konkrete strukturelle grep som gjør inkludering mulig i praksis.
Derfor er det også så viktig det Pia Hasund Vareberg, deltaker i sesong 1 og bidragsyter under samtalen vår, sa:
«Det handler ikke om at byggene ikke er tilrettelagt. Det handler om folk. Det er folk som bygger ting og gjør disse tingene tilgjengelige. Det trenger ikke alltid å være en bygning som er tilrettelagt, for holdninger er sterke nok. Holdninger er rampene til folk. Hvis noen kommer bort til meg og spør: «Skal jeg hjelpe deg opp trappa?» Ja, gjerne. Da kommer jeg meg opp den trappa. Da er holdningen til den personen en rampe. Så det må folk huske: Holdninger til folk er ramper. For det trenger ikke være en fysisk rampe, det kan også være folk som hjelper hverandre.»
Hva vi må gjøre
Samtalen under Arendalsuka viste oss at det finnes en bred vilje til å ta disse spørsmålene på alvor. Beitostølen Helsesportsenter, Norges Handicapforbund, Norges Idrettshøgskole og Likestillings- og diskrimineringsombudet representerer hver på sin måte innsats som varer langt utover en TV-sesong. Arbeidet deres minner oss om at synlighet må følges opp med konkrete grep i lovgivning, i kommunal planlegging, i skolen, i idretten og i arbeidslivet.
For oss som advokater er utfordringen samtidig tydelig: Hvordan bidrar vi til at engasjementet omsettes i varig rettsutvikling? Funksjonsvarierte skal ikke måtte stå alene i kampen for å få grunnleggende rettigheter oppfylt. De skal kunne gjøre rettighetene sine gjeldende, og ha reell mulighet til å få forvaltningens skjønnsutøvelse prøvd. Vår oppgave er å stå sammen med dem, veilede om hvilke rettigheter som gjelder, og bidra til at de juridiske verktøyene tas i bruk når det trengs.
Veien videre
Team Pølsa har vist oss det som burde vært det åpenbare; at funksjonsvarierte er likeverdige mennesker som har rett på de samme mulighetene som enhver person som ikke har de samme utfordringene. Programmet har engasjert og rørt, og det er verdt å feire. Men hvis engasjementet stopper ved applausen, har vi ikke forstått hva vi egentlig har sett.
Den virkelige testen på om synlighet betyr noe for rettstilstanden til funksjonsvarierte, kommer ikke i den sesongen som sendes, men i tiden etterpå. Det er der arbeidet ligger.
Bent Høye, styreleder for Beitostølen Helsesportsenter, avsluttet samtalen i Arendal med en oppsummering og oppfordring som setter en tydelig retning for arbeidet videre. Han viste til Pias resonnement og sa:
«Alle må reise hjem og gjøre sin del av jobben. Det er vi som er rampene. Det er vi som endrer samfunnet. Det er hver enkelt av oss sine beslutninger, sine holdninger og sine bidrag inn i samfunnet som former det.»
