Årlig skades flere tusen mennesker i ulykker i Norge. Skadene skjer på jobb, i trafikken, på sykehus, som offer for vold og på fritiden. I mer enn 25 år har jeg bistått et stort antall skadelidte og fremmet krav overfor NAV så vel som forsikringsselskap. Flere hundre millioner kroner har til sammen blitt utbetalt til mine klienter, samtidig som jeg også har opplevd at åpenbare rettigheter tapes. Nedenfor finner du noen enkle råd som øker muligheten for at dette ikke skal skje deg.
Her er en liten huskeliste:
-
Gå til lege med en gang ulykken skjer!
De fleste mennesker tenker at ting går over – nettopp fordi dét er en erfaring vi alle gjør. Det er dette vil blir fortalt helt fra vi er barn. Problemet oppstår i de tilfeller det motsatte skjer. Skaden vedvarer – og det mangler journal fra lege. Da vil forsikringsselskapene gjerne hevde at den skadelidte ikke hadde de plagene han nå hevder å ha hatt. Man har generelt liten tillit til uttalelser fra de som søker erstatning, og fravær av legejournaler fra de første dagene tolkes da ofte som bevis for at man ikke hadde plager – og da kan jo ikke ulykken være årsaken heller. Så, gå til lege – for sikkerhets skyld!
-
Fortsett å gå til lege til erstatningssaken er avsluttet!
Etter å ha gått til lege en stund vil man som regel få beskjed om at legen ikke har noe å bidra med og at man må lære seg å leve med plagene, gjerne i kombinasjon med egentrening. Men, man bør allikevel fortsette å oppsøke lege fra tid til annen – for å sikre at plagene dokumenteres. I motsatt fall hevder forsikringsselskapene ofte at man har vært frisk i disse periodene. Svært mange skadelidte har tapt sine erstatningssaker nettopp fordi de unnlatt å gå til lege over lengre perioder – til tross for at dette som oftest har vært etter samråd med legen.
-
Send skademeldinger tidlig – ikke vent til det er avklart om skaden blir varig!
Det er viktig å sende inn skademeldinger, av flere grunner. For det første vil skjemaene være med på å bevise hvilke plager man har fått etter ulykken. Men, enda viktigere; det finnes regler om meldefrist både i folketrygdloven og forsikringsavtaleloven som gjør at rettigheter kan tapes (i sin helhet) dersom skademeldingene sendes for sent. For det tredje; man mister renterettigheter i forsikringsutbetalingene, ettersom en renteforpliktelse selvsagt ikke begynner å løpe før forsikringsselskapene har fått kjennskap til skaden.
Skademeldinger må sendes til:
- NAV (hvis det er yrkesskade)
- Ansvarlig forsikringsselskap (der dette finnes – normalt ikke i fritidsulykker)
- Ulykkes-/uføreforsikringer
- Privattegnede
- Kollektive (gjerne tegnet via egen arbeidsgiver eller fagforening)
-
Husk at arbeidsgiver har en tilretteleggingsplikt for arbeidstagere som er skadet
Mange skadelidte opplever å bli en belastning for sin arbeidsgiver, fordi man ikke lenger klarer å gjøre akkurat samme jobb som tidligere. Her er det imidlertid viktig å være klar over at arbeidsmiljølovens § 4-6 oppstiller en tilretteleggingsplikt for arbeidstagere med redusert arbeidsevne. Arbeidsgiver plikter altså å iverksette tiltak for å tilpasse arbeidssituasjonen. Nøyaktig hvor langt dette rekker er helt avhengig av den individuelle situasjon, men arbeidsgiver må:
- gjøres oppmerksom på plikten
- foreta en konkret vurdering av mulighetene (i samarbeid med skadelidte)
Min erfaring er at man beklageligvis ikke kan ha tiltro til en objektiv vurdering verken fra folketrygden eller fra forsikringsselskapene. Det å sikre en fornuftig økonomisk rehabilitering svært viktig; en fysisk/psykisk skade og dårlig økonomi er en meget dårlig kombinasjon. Regelverket er imidlertid så komplisert at det er vanskelig å få oversikt på egen hånd. Især gjelder dette etter at man skades og får livet snudd på hodet.
Bare ring eller ta kontakt pr e-post – helt uforpliktende – dersom du har en personskade og lurer på hvilke rettigheter du har i din konkrete sak.
Når det gjelder utgifter til advokat er det viktig å være klar over at det ansvarlige forsikringsselskapet (det forsikringsselskapet som er utbetalingsansvarlig etter ulykken) plikter å refundere skadelidtes utgifter til dette (akkurat på samme måte som de plikter å dekke andre typer utgifter, til medisinsk behandling osv).
