Denne artikkelen er en oppfølging av tidligere artikler som du kan lese her og her.

Etter at Norge tapte en sak i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen EMD i september 2019, så har dette blitt fulgt opp med blant annet at Barne- og familiedepartementet i juni 2020 sendte ut et skriv til samtlige kommuner og fylkesmannsembeter med presiseringer som medfører små men viktige endringer i norsk barnevern.

Etter at Norge tapte saken i EMD i den såkalte Strand Lobben- saken hvor det offentlige fikk kritikk for flere juridiske ting, så fikk det den konsekvens at Høyesterett besluttet å behandle flere barnevernssaker enn hva de normalt har gjort. Hele fire saker ble behandlet i februar i år. Alle disse fire sakene hadde det til felles at de tok opp ting som Norge fikk kritikk for i Strand – Lobben saken. Strand – Lobben saken handlet om norske myndigheters avgjørelse om å frata en mor foreldreansvaret og la fosterforeldrene adoptere hennes sønn.

Etter at Høyesterett i februar hadde behandlet de fire sakene og kommet med uttalelser i dommene, så har Barne- og familiedepartementet fulgt opp Høyesteretts syn i et brev sendt ut til alle offentlige parter, herunder norske barnevernsmyndigheter i juni 2020.

Departementet skriver at det er behov for å justere praksisen i barnevernssaker. Det er flere viktige ting departementet tar opp som vil bli omtalt i egne artikler, men det er særlig et par ting det er vært bemerke nå.

Det ene handler om retten til mer samvær og hvorfor dette er viktig, og det andre handler om synet på familieliv og hensynet til familiebåndene.

Retten til mer samvær

Retten til mer samvær handler om at det til nå har vært en praksis der man fastsetter samvær med barnet/barna utfra tilnærmet skjematiske vurderinger som typisk har vært tre eller seks ganger samvær pr år.  Dette må nå endres og er ikke lenger en riktig måte å fastsette samvær på. Det skal være en mer individuell vurdering av hvert enkelt tilfelle. Dette er viktig for å styrke og utvikle båndene mellom foreldre og barn. Departementet sier at samvær mellom foreldre og barn har en egenverdi som det må tas betydelig hensyn. Barneverntjenesten skal øke antall samvær og omfanget av det enkelte samvær i tilfeller der dette anses som forsvarlig. Det stilles med andre ord større krav til undersøkelser og begrunnelser i hvert enkelt tilfelle. Det er også fremhevet at der omsorgsevnen har blitt bedre, skal det vektlegges.

Høyesterett fremhever at den overordnede målsettingen er å oppnå en gjenforening av barn og foreldre. Nettopp derfor er samværene viktige.

Familietilknytning

Det andre punktet som er under positiv utvikling er synet på familietilknytning. Tiltak som besluttes etter barnevernloven må være basert på en grundig vurdering av hva som er det beste for barnet, og hvordan barnets interesser er vurdert opp mot foreldrenes rett til familieliv med sine barn. Hva som er til barnets beste er kan man tenke seg er individuelt, men overordnet går det ut på barnets selvstendige krav på vern om sin helse og utvikling. Som et utgangspunkt er det også til det beste for barnet å høre til sin biologiske familie og bevare familiebåndene.

I brevet fra departementet stilles det nå et skjerpet krav til begrunnelser der myndighetene har gitt opp målet om gjenforening. Det stilles krav om at barnevernet må dokumentere hva de har gjort for å muliggjøre en tilbakeføring. Det må videre være forsøkt å bruke såkalte mindre inngripende tiltak. Det stilles krav om at det for hver enkel sak må det forklares hvorfor det f.eks ikke er nok med hjelpetiltak i stedet for omsorgsovertakelse.

Samlet sett er dette en styrking av foreldrenes rettigheter.

Det er en ny norsk spennende sak som skal prøves i EMD. Den handler om et barn som er adoptert av fosterforeldrene mot morens vilje. Barnet er født inn i en muslimsk familie hvor barnet nå er adoptert av noen med en annen religionstilknytning. Hvordan skal religionsfriheten forstås i slike saker? og hvordan ser man på dette i forhold til å bevare familiebåndene?  Saken reiser fundamentale viktige spørsmål.