Norge har nok en gang tapt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen-EMD i to barnevernssaker. Det vil si at EMD har kommet til et annet resultat enn de norske domstolene. Fortsatt er det mer enn 20 klager som venter på å bli behandlet av EMD. Hvorfor er det slik?
Vil avgjørelsene fra EMD endre på måten norske domstoler tenker på? Vi venter fortsatt på avgjørelsen av de fire barnevernssakene som ble behandlet av Høyesterett i februar 2020.
Veldig mange av de sakene som blir klaget inn til EMD handler om omsorgsovertakelse og adopsjon. Om det skyldes at det norske samfunnet har en lavere terskel for å beslutte omsorgsovertakelse, eller om det skyldes andre ting, vites ikke, men historisk sett har norsk praksis vært opptatt av å legge vekt på stabile omsorgspersoner som en del av det som er til barnet beste. EMD uttaler ved gjentatte ganger at en omsorgsovertakelse skal være midlertidig, mens norske domstoler har lagt vekt på langvarige tiltak. Menneskerettighetsdomstolen gir andre hensyn større betydning enn det norske domstoler gjør.
I den såkalte Strand Lobben avgjørelsen ble Norge kritisert for å ha lagt et for ensidig vekt på barnets interesser uten å balansere dette opp mot hensynet til foreldrene. En slik måte å tenke på er nokså fremmed i norsk rettspraksis. Foreldre som opplever omsorgsovertakelse vil kanskje i fremtiden både ha større rett til samvær med barnet enn i dag, og ha en større mulighet til en tilbakeføring av barnet. Avgjørelsene i Høyesterett vil være avgjørende for hvordan domstolene i fremtiden vil vurdere slike saker.
Mer info fra rett24.no: Strand Lobben-gjenåpning kommer opp i Høyesterett
